Klimaforskningen er, som alle forskningsområder, preget av usikkerhet. Men noen ting har vi mer kunnskap om enn andre. Klima gir deg en statusoppdatering på viktige punkter der vi i dag er nokså sikre.

Artikkelen er hentet fra CICEROS forskningsmagasin Klima

→ En del gasser og partikler i atmosfæren påvirker temperaturen og nedbøren
Hovedtrekkene i drivhuseffekten er godt kjent. Gasser i atmosfæren slipper gjennom det vesentlige av kortbølget stråling fra sola, men de absorberer en betydelig del av den langbølgede strålingen – eller varmestrålingen – fra jorda. Viktige klimagasser er karbondioksid (CO2), metan (CH4), lystgass (N2O) og vanndamp.
Det menneskeskapte utslippet av CO2 er lite sammenlignet med de store strømmene som går mellom atmosfæren og land og hav. Tidligere var det en tilnærmet balanse mellom CO2-strømmer til og fra atmosfæren. Nå er det ikke lenger tilfellet, og de menneskeskapte utslippene påvirker over tid CO2-konsentrasjonen i vesentlig grad.
De fleste partikler har en avkjølende virkning, siden de reflekterer innkommende stråling. Mørke partikler, som sot, vil gi oppvarming, siden de absorberer noe innkommende stråling.

→ Konsentrasjonen av klimagasser har økt de siste 100 år, og det skyldes hovedsakelig menneskene
Drivhuseffekten er blitt sterkere i senere år på grunn av menneskeskapte utslipp. Vi har gode målinger av konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren siden slutten av 1950-tallet. I den perioden har verdien steget fra omkring 315 parts per million (ppm) til omtrent 390 parts per million. Det finnes noen eldre målinger, men disse er stort sett ikke representative for den globale konsentrasjonen, for eksempel fordi verdien var påvirket av lokale utslipp. Fra målinger av iskjerner vet vi at CO2-konsentrasjonen ikke har vært høyere enn i dag de siste 800.000 år. Andre målinger tyder på at konsentrasjonen ikke har vært høyere på mer enn to millioner år.

→ Temperaturstigningen ved en dobling av CO2-konsentrasjonen vil ligge mellom 2 og 4,5 grader
Temperaturstigningen ved en dobling av CO2-konsentrasjonen betegnes gjerne som klimafølsomheten. FNs klimapanel (IPCC) anga i sin rapport i 2007 intervallet 2 til 4,5 grader som «sannsynlig», det vil si at det er 66 prosent sikkert. 3 grader var beste estimat, og verdier lavere enn 1,5 grader ble betegnet som lite sannsynlige. Disse estimatene gjelder fortsatt.
Selv om det er stor enighet om at vi har en økt drivhuseffekt, er altså størrelsen mer usikker. Dette skyldes særlig usikkerhet om såkalte tilbakekoblingseffekter; at en temperaturøkning setter i gang prosesser som forsterker eller demper endringen. Et eksempel på det første er at varm luft kan inneholde mer vanndamp. Siden vanndamp er en klimagass, vil dette bidra til ytterligere oppvarming.

→ Globaltemperaturen har steget fra slutten av 1800-tallet
Flere vitenskapelige miljøer publiserer data over temperaturutviklingen de siste 100–150 år. Kurvene fra ulike grupper varierer noe, men hovedtrekkene er de samme. Problemer med å bestemme utviklingen henger blant annet sammen med varierende antall målestasjoner over tid, få stasjoner i noen områder og endringer i omgivelsene.
Den globale temperaturen har steget med om lag 0,7 grader. Stigningen er ikke jevn, men den skjedde i to perioder, fra cirka 1920 til 1940 og etter cirka 1975. Utviklingen fra 1940 til 1975 har delvis sammenheng med økt partikkelkonsentrasjon, men kan også være påvirket av naturlige svingninger knyttet for eksempel til endringer i havstrømmene. De senere år har det vært en viss utflating, som sannsynligvis henger sammen med store partikkelutslipp i Asia som virker avkjølende, variasjon i solinnstrålingen og endring i havstrømmene.

→ Våte områder blir våtere; tørre områder blir tørrere
Nedbørsmønstrene vil endre seg med klimaendringer, men disse er mer usikre enn temperaturendringene. Det vi kan si med stor sikkerhet, er at det generelt vil bli våtere i nordlige områder og tørrere i områder nær ekvator. De regionale forskjellene kan likevel være store. Overflatetemperaturen i Atlanterhavet og Stillehavet spiller en betydelig rolle for nedbørsmengdene i mange områder. Variasjoner i havtemperaturen skyldes en kombinasjon av naturlige og menneskeskapte faktorer.

→ Selv om den globale temperaturen øker, kan det regionalt bli kalde perioder
Vintrene 2009/2010 og 2010/2011 var kalde i Norge, og særlig på Østlandet. Det var også kaldt i store deler av Russland, mens det var varmt på Grønland og i store deler av Canada. Spesielt kalde vintre i Nord-Europa henger sammen med spesielle luft- og havstrømsforhold. Noen studier tyder på at kalde vintre i Nord-Europa gjerne forekommer når det er spesielt lav solaktivitet – eller få solflekker. Slike kalde perioder regionalt betyr ikke at den globale oppvarmingen har stanset opp. Det er imidlertid viktig å få mer kunnskap om årsakene til naturlige klimavariasjoner.

→ Havnivået vil stige som følge av økt temperatur
Havnivået vil stige ved global oppvarming, men hvor stor stigningen vil bli, er omdiskutert. Det er særlig bidragene fra smelting av Grønlandsisen og deler av Antarktis som er usikre.
IPCCs rapport fra 2007 anslo en stigning på mellom 18 og 59 centimeter i dette århundret. Mulige raske endringer i bresmelting var ikke tatt med. Mange forskere mener derfor økningen kan bli betydelig større. Dersom havet stiger én meter, vil 21 prosent av Bangladesh, der 13,5 prosent av befolkningen i landet nå bor, oversvømmes.

→ Klimaendringer vil medføre mer ekstremvær
Her må vi skille mellom ulike typer ekstremvær. Det vil bli flere alvorlige hetebølger. Mange steder vil det bli kraftigere nedbørepisoder, noe som kan medføre mer flom. Det er usikkert om det vil bli sterkere vinder. Framtidige endringer i tropiske sykloner – eller orkaner – er svært usikre.

→ Klimamodellene kan benyttes til å beregne framtidig klima, men usikkerhetene er betydelige
For å gi et mest mulig riktig bilde må klimamodellene mates med gode data. På flere felter mangler vi slike data, og vi må basere oss på scenarier. Dette gjelder for eksempel hvor store framtidas utslipp vil bli og hvordan naturen vil reagere på stigende temperaturer, såkalte tilbakekoblingsmekanismer.

→ Vanntilgang og jordbruks-produksjon vil påvirkes av klimaendringene
Dette er utvilsomt riktig, men det er stor usikkerhet om hvor store påvirkningene blir. For jordbrukets del har økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren en positiv effekt på mange planter, og plantene vil tåle tørke bedre. Dette kan helt eller delvis oppveie negative virkninger av høyere temperatur og mer tørke.

Både utslippskutt og tilpasning til endret klima er nødvendig
En temperaturstigning på omtrent to grader over førindustrielt nivå vil være vanskelig å unngå, og verdenssamfunnet vil måtte tilpasse seg de endringene som kommer. Det er imidlertid viktig å begrense utslippene av klimagasser mest mulig, siden de skadelige følgene av global temperaturøkning antas å øke raskt ved stigning utover to grader.

→ Globale klimautslipp vokste med 70 prosent fra 1970 til 2004, og vil fortsette å vokse de nærmeste tiårene
Den største veksten har vært i utslipp fra kraftverk, mens veksten i utslipp fra transport også har vært betydelig. Det har vært en betydelig forbedring i energieffektiviteten i denne perioden, men effekten av denne forbedringen er blitt mer enn spist opp av inntektsvekst og befolkningsvekst. De rike landene har bare 20 prosent av verdens befolkning, men står for 46 prosent av utslippene av klimagasser. Tiltakene som er blitt iverksatt, er foreløpig ikke tilstrekkelige til å stanse utslippsveksten. Framover vil utslippsveksten være størst i fattige land.

→ For å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren må utslippene reduseres
Jo høyere utslippene er før de når toppen og vi får til reduksjoner, desto større er risikoen for alvorlige og raske klimaendringer. Hvis vi ønsker lavere risiko, må utslippene kuttes raskere. FNs klimapanel anslår at vi skal nå togradersmålet, bør globale utslipp nå en topp innen 2015 og deretter reduseres med 50 til 85 prosent innen 2050.

→ Det er et betydelig potensial for billige utslippsreduksjoner
Det er stor enighet om dette, men det er usikkerhet om hvordan den teknologiske utviklingen blir og om hva som blir kostnadene i enkelte sektorer og i enkeltland. I 2004 var verdens utslipp rundt 49 milliarder tonn CO2-ekvivalenter. Til en kostnad på under 20 dollar per tonn kan utslippene reduseres med 9 til 18 milliarder tonn i året, eller med 13 til 26 milliarder tonn for under 50 dollar per tonn.

FNs klimapanel anslår at fram til 2030 er energieffektivisering i nye og eksisterende bygg det tiltaket som har størst potensial for å redusere globale utslipp. Det er økonomisk lønnsomt å redusere utslippene med rundt 30 prosent innen 2030, men det finnes også mange barrierer som gjør det vanskelig å realisere dette potensialet.
Utslippskutt gir betydelige helsegevinster

Reduserte klimagassutslipp vil i mange tilfeller også innebære redusert luftforurensning med betydelige helsegevinster. Dette kan igjen redusere samfunnets kostnader ved utslippskutt betydelig. Utslippskutt kan også gi andre gevinster, som økt energisikkerhet, økt jordbruksproduksjon og mindre press på økosystemer.

→ Utslippskutt i foregangsland kan gi økte utslipp blant etternølere
Såkalt karbonlekkasje er et alvorlig problem. Dersom et land iverksetter en ambisiøs klimapolitikk, er det en risiko for at bedrifter og utslipp flytter til land med mindre strenge utslippskrav. Mens det er enighet om at denne typen effekter eksisterer, er det usikkert og omdiskutert hvor omfattende problemet er. De fleste studier antyder at dersom man kutter utslippene med 1000 tonn i et land med en ambisiøs klimapolitikk, kan utslippene øke med 50 til 200 tonn i andre land med en mindre ambisiøs politikk.

→ Det finnes en rekke virkemidler og tiltak som kan sørge for at utslippskuttene blir iverksatt
De ulike virkemidlene har ulike fordeler og ulemper, og hvorvidt de er politisk akseptable, er ofte et avgjørende spørsmål. Klimagassavgifter og kvotehandel er for eksempel kostnadseffektive virkemidler på både kort og lang sikt, men de kan medføre uheldige fordelingseffekter og er ofte ikke politisk akseptable. Subsidier til teknologiutvikling kan være viktig, ettersom samfunnet ofte tjener mer på dette enn den enkelte bedrift gjør.

→ Internasjonalt samarbeid kan gjøre større utslippskutt mulig og billigere
Internasjonalt samarbeid, for eksempel gjennom internasjonal kvotehandel, kan gjøre det billigere å nå et gitt utslippsmål eller gjøre det mulig å sette mer ambisiøse mål. De siste årene har det imidlertid vært liten bevegelse i de internasjonale klimaforhandlingene når det gjelder utslippskutt.

→ Oppmerksomhet om kvinnespørsmål er grunnleggende både for tilpasning og utslippskutt
Vi vet med stor sikkerhet at å investere i utdanning for kvinner og kvinners rettigheter er et av de viktigste tiltakene for å få en bedre miljøforvaltning, bedre tilpasningskapasitet pluss å oppnå viktige demografiske transformasjoner. Vi vet med stor sikkerhet at kvinner er de viktigste beslutningstakerne i forbrukervalg, og de er agenter for endringer i livsstil for seg selv og sine familier.

→ Samfunnsforskning er et viktig verktøy for å finne løsninger på klimautfordringen
Vi vet med stor sikkerhet at menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Dette betyr at sosiale strukturer og maktstrukturer, institusjoner, fordelingsspørsmål, forbruk, ulikheter, befolkningsspørsmål, fattigdomsspørsmål, sosiale strukturer, individuelle holdninger og en rekke andre faktorer ikke bare er nøkkeldrivere av klimaendringer, men også viktige løsningsmuligheter.

Artikkelen er skrevet av Hans Martin Seip, Steffen Kallbekken, Asuncion Lera St. Clair og Silje Pileberg ved CICERO Senter for klimaforskning til magasinet Klima 5/2011

Les mer:
Climate change – frequently asked questions – www.metoffice.gov.uk